En fersk dom fra Høyesterett fastslår at en grunneier er ansvarlig for forurenset eiendom, også i tilfeller annen virksomhet har forårsaket forurensningen på eiendommen før grunneieren ble eier.

Den 18. juni 2012 ble ansvarssubjektet for kostnader til opprydding av forurenset grunn presisert i en dom av Høyesterett. Saken gjaldt et refusjonskrav Klima og forurensningsdirektoratet (Klif) hadde fremmet mot en grunneier for kostnader til opprydding. Forurensningen skrev seg fra aktiviteten til Elverum Treimpregnering. I stedet for å kreve at grunneieren skulle rydde opp etter tiltaksplikten i forurensningsloven § 7, hadde Klif (da SFT) selv gjennomført oppryddingstiltak etter forurensningsloven § 74 og krevde refusjon av grunneieren for en andel av utgiftene.

For å ta stilling til refusjonskravet måtte Høyesterett finne ut hvem som var den ansvarlige for forurensningen og som hadde tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7. Hovedspørsmålet i saken var om grunneieren kunne bli ansett som den ansvarlige for forurensningen selv om forurensningen var forårsaket av virksomhet som var drevet på eiendommen før grunneieren ble eier.

I tråd med bestemmelsens ordlyd kom Høyesterett frem til at den ansvarlige etter bestemmelsen var en grunneier som "har noe som kan medføre fare for forurensning" så lenge forurensningstilstanden opprettholdes etter at den forurensede eiendommen ble ervervet. Høyesterett konkluderte med at en grunneier er ansvarlig etter forurensningsloven § 7, også eventuelt ved siden av andre.

Det ble påpekt at dette innebærer at forurensningsmyndigheten kan velge å gå på en grunneier selv om grunneieren ikke selv har forårsaket forurensningen. Høyesterett la her vekt på effektivitetshensynet, og beskrev at forurensningsmyndigheten hadde forsøkt å holde virksomheten som hadde stått for forurensningen ansvarlig, men at virksomheten hadde gjennomgått så mange eierskifter at det fremstod som komplisert og tidskrevende å avklare hvem som kunne pålegges en refusjonsplikt.

Selv om oppryddingskostnadene var 15 millioner ble refusjonskravet mot grunneieren satt til 2,3 millioner, tilsvarende antatt tomteverdi etter oppryddingen. Spørsmålet om lempingsadgangen etter forurensningsloven kom dermed ikke på spissen i denne saken. Konklusjonen ble at grunneieren måtte betale kravet på 2,3 millioner.

I Hempel-dommen fra 2010 avgjorde Høyesterett at et morselskap var ansvarlig for kostnader til undersøkelser på en eiendom et datterselskap tidligere eide. Dommen innebærer gjennomskjæring av den aksjerettslige ansvarsbegrensningen og gir slik sett et sterkt signal om vilje til å bruke loven for å nå lovens formål om å verne miljøet mot forurensning.

Høyesterett har både i den nye "Elverum-dommen" og Hempel-dommen vist at selv om utgangspunktet er at forurenser skal betale så har forurensningsmyndigheten stor adgang til å holde den parten som er lettest tilgjengelig og som har nødvendige midler ansvarlig. Dette er en linje som bør lede til økt oppmerksomhet om forurensningsansvaret, både i daglig virksomhet og i forbindelse med transaksjoner. Oppryddingskostnader kan bli svært betydelige. Det kan derfor være gode grunner til at lempingsadgangen etter loven blir vurdert nærmere i tilfeller der ansvarssubjektet er en part som ikke selv har forårsaket forurensningen.



Publisert 27.06.2012