Preferanseaksjer – en ny vår for glemt instrument?

Selv om vi ikke har sett børsnoterte preferanseaksjer på mange år i Norge, kan det være et godt alternativ til lån, skriver Jon Petter Haaland og Knut Bergo fra  Wiersholm i Finansavisen i dag.

Tradisjonelt finansierer selskaper seg med gjeld eller aksjer. Men vi har også hybridkapital med egenskaper fra begge, skreddersydd etter behov. Er preferanseaksjer noe for selskaper med høy gjeldsgrad og aksjonærer med fremtidstro?

Preferanseaksjer er egenkapital med avkastnings- og risikoprofil mellom aksjer og lån. Mens lån gir kreditorene rett til avtalte rente, gir aksjer utbytte til aksjonærene dersom inntjeningen er god nok og aksjonærflertallet beslutter å ta ut utbytte. Preferanseaksjer gir fortrinnsrett til utbytte med en avtalt sats, f.eks. 7-10 prosent årlig, til gjengjeld er utbytteretten begrenset til dette.

Dersom utbytte ikke betales akkumuleres beløpet med et avtalt tillegg. Selskapet kan innløse aksjene til pålydende etter noen år, for å stimulere til det øker utbyttesatsen over tid ( «step-up»), f.eks. med 1 prosent årlig. Preferanseaksjer vil normalt gi begrenset stemmerett. Dette er altså midlertidig egenkapital med begrensede rettigheter men fortrinnsrett til avkastning. Går det ikke så bra med selskapet vil preferanseaksjonærene gå foran de ordinære aksjonærene, men stå bak selskapets kreditorer.

Instrumentet er ikke nytt, men børsnoterte preferanseaksjer har vi ikke sett i Norge på mange år. I Sverige brukes det blant annet av eiendomsselskaper som vil redusere gjeldsbelastningen, med stabil kontantstrøm kan det være et godt alternativ til lån.

Vi har nå også i Norge fått børsnoterte preferanseaksjer. Et nytt investeringsalternativ er dermed tilgjengelig for investorer som vil ha bedre avkastning enn banken kan tilby, med mindre risiko enn ordinære aksjer.

Er så preferanseaksjer et alternativ for energisektoren?

Det var i 2012-2014 stor aktivitet i det nordiske obligasjonsmarkedet. Særlig i olje- og energisektoren ble det tatt opp store lån. Fallende oljepris har satt selskapene under press. Det begrenser muligheten for nye lån, og finansielle krav i låneavtalene kan gi behov for økt egenkapital. Det har vært mange oppslag om behov for fremtidig refinansiering i sektoren, senest i Finansavisen 23. juni.

Selskapene kan øke egenkapitalen med vanlige aksjer, men lav aksjekurs gir utvanning av aksjonærene. Preferanseaksjer kan være et alternativ når aksjonærene tror på den langsiktige utviklingen, og ikke vil utvannes eller miste kontroll. De deler ikke i samme grad «oppsiden» med andre; går det bra med selskapet i et perspektiv på 5-10 år kan det nedbetale preferanseaksjene til pålydende pluss akkumulert utbytte.

Kan man derimot ikke betjene preferanseaksjene, vil disse gradvis overta mye av aksjonærverdiene. Men det er nettopp det som gjør instrumentet egnet for selskaper med industrielle og finansielle utfordringer. Med preferanseaksjer i balansen er egenkapitalandelen sikret, dette er ikke et lån som må innfris for at selskapet skal overleve. «Refinansieringen» skjer da automatisk gjennom reglene om økt utbyttepreferanse, uten at det oppstår usikkerhet om selskapets fremtid.

Det gir også potensielt mindre utvanning enn en vanlig restrukturering, uten krav til forhandlingsprosesser og godkjennelser i obligasjonseiermøter, osv.

Preferanseaksjer er ingen varig løsning, men gir nettopp den midlertidige løsningen disse selskapene kan trenge. Vi har de seneste årene sett selskaper med tung gjeld som i fallende markeder har utsatt eller redusert sine aksjeemisjoner i påvente av bedre markedsforhold, for å unngå utvanning. I mange tilfeller har markedet ikke bedret seg før kreditorene har fått nok og satt «hardt mot hardt» og krevd store restruktureringer der kun 5-10 prosent av aksjekapitalen blir tilbake.

Dette kunne ha vært unngått om man tidligere hadde økt egenkapitalen. Nå er preferanseaksjer i ferd med å bli et alternativ for selskapene og aksjonærene som vil kjøpe seg mer tid, og som styrene i disse selskapene bør vurdere nøye. Sannsynligvis vil også kreditorene se dette, og presse frem økt egenkapital.

Potensielle tegnere av preferanseaksjer er blant andre investorer som har tro på sektoren, men som gjerne ser at de eksisterende aksjonærene tar den største risikoen. Eller de er «high yield» investorer som ser det som et supplement til obligasjonslån. Mye vil avhenge av om det etableres et tilstrekkelig likvid marked for instrumentet.

Preferanseaksjene har uansett en struktur som gjør at det kan bli en viktig kapitalform for energisektoren i årene fremover. Det har vært brukt i finansielle kriser tidligere, kanskje kan det denne gangen også forebygge kriser.