Nyheter

Ny dom fra Høyesterett om fradrag for forvaltningshonorar

Høyesterett avsa nylig dom i en skattesak mellom staten og Argentum m.fl. Saken gjaldt retten til skattemessig fradrag for forvaltningshonorarene som PE-fond normalt betaler til forvalter/rådgiver.

Disse honorarene dekker typisk et bredt spekter av tjenester fra forvalter – fra vurdering av investeringsmuligheter og gjennomføring av investeringer, via forvaltning av porteføljeselskapene, til planlegging og gjennomføring av exit. Noen av disse aktivitetene har karakter av transaksjonsarbeid, hvor kostnadene i utgangspunktet ikke kan fradragsføres direkte. Andre aktiviteter har derimot karakter av rådgivningstjenester, som i utgangspunktet er fradragsberettiget. I forholdet mellom fondet og forvalter sondres det likevel sjelden mellom disse aktivitetene ved beregningen av forvalterhonoraret. Forvalter får i stedet et samlet honorar for hele "tjenestepakken", f.eks. 2 % av kommittert/investert kapital. Det rettslige hovedspørsmålet i Argentum-saken var om dette samlede honoraret må splittes opp i en fradragsberettiget og en ikke-fradragsberettiget del ved skattefastsettingen. Alternativet ville vært at hele honoraret måtte anses enten fradragsberettiget eller ikke fradragsberettiget, basert på hovedinnholdet i tjenestene.

Staten fikk i hovedspørsmålet medhold i at det må gjøres en splitt. Fordelingen mellom den fradragsberettigede og ikke-fradragsberettigede delen må skje skjønnsmessig, og vil kunne variere fra år til år.

Det subsidiære spørsmålet, forutsatt at staten vant frem i hovedspørsmålet, var om den skjønnsmessige fordelingen som skattekontoret hadde foretatt i saken, hvor 40% av honoraret ble ansett som ikke-fradragsberettigede transaksjonskostnader, holdt mål. Skattekontoret hadde ikke begrunnet hvorfor det kom til samme fordeling for de ulike fondene, til tross for at disse var i forskjellige faser i livssyklusen og derfor måtte forventes å ha forskjellige andeler transaksjonsrettet aktivitet. Høyesterett kom derfor til at de aktuelle ligningene måtte oppheves og sendes tilbake til skattekontoret for ny vurdering.

Hvilke aktører i PE-bransjen har dommen betydning for?

Høyesterettsdommen har betydning for norske investorer som investerer i utenlandske limited partnerships, norske indre selskaper eller andre skattemessig transparente fond. Disse investorene blir tilordnet en andel av fondets inntekter eller underskudd, og fradragsretten for forvalterhonorarene har betydning for beregningen av disse inntektene/underskuddene. Etter en lovendring i 2015 vil imidlertid investorenes underskudd fra transparente fondsenheter normalt kun gi rett til fradrag mot fremtidige inntekter fra samme fond. I og med at inntekter fra et PE-fond normalt faller inn under fritaksmetoden, vil således fradragsretten for investorene i de fleste tilfeller ikke være veldig relevant.

Dommen har ellers betydning for fond som er strukturert som norske aksjeselskaper og andre ikke-transparente enheter som selv er norske skattytere, og som derfor selv fradragsfører forvalterhonorarer.

Hva betyr dommen i praksis?

Dommen innebærer at norske investorer og fond som krever fradrag for forvalterhonorarer, må foreta en skjønnsmessig fordeling av forvalterhonoraret mellom en fradragsberettiget og en ikke-fradragsberettiget del. Denne fordelingen må foretas ved skattefastsettingen for hvert år basert på forvalters aktiviteter det aktuelle året, og den konkrete splitten kan bli ulik fra år til år.

Når det gjelder kravet til begrunnelse og dokumentasjon for den fordelingen man legger til grunn for skattemeldingen, er det vanskelig å utlede noen konkret terskel av denne dommen. Basert på erfaring vil skattyter imidlertid stå vesentlig bedre rustet i slike skjønnsmessige spørsmål dersom fordelingen er underbygget på en god måte. Er det lagt lite eller intet arbeid i vurderingen – og eventuelt dokumentasjonen – av den årlige splitten, vil investor/fondet være mer utsatt for at skattemyndighetene forsøker å overprøve skattyters vurderinger. Forvalterhonorarene kan dreie seg om relativt betydelige beløp over tid, og det er derfor en risiko for at myndighetene fremover vil forfølge dårlig underbygde fradragskrav.

Dette kan by på utfordringer særlig for investorer i utenlandske transparente fond, hvor den norske investoren ikke har lett tilgang til informasjon om forvalters aktiviteter og kostnader det enkelte år. Investorene bør derfor ha dette i mente allerede fra investeringstidspunktet, og forsøke å etablere gode rutiner for innhenting av den nødvendige informasjonen. Norske forvaltere bør samtidig vurdere å etablere rutiner for å skille mellom kostnadstypene og være forberedt på at norske investorer vil ha en forventning om dokumentasjon og bistand i skjønnsutøvelsen og den nærmere utfylling av skattemeldingen.

Saken viser samtidig at skattemyndighetene ikke bare kan "tenke på et tall" når de selv skal vurdere denne splitten. Hvor store krav som vil bli stilt til myndighetene her, henger sammen med hvor godt vurderingsgrunnlag skattyter har frembragt under skattefastsettingen. Har skattyter foretatt en veloverveid og godt underbygget fordeling, vil terskelen for at skattekontoret kan se bort fra denne fordelingen ligge høyt.

Ta kontakt med