Nyhetsbrev

Nytt direktiv om salg av forsikringer

Formålet bak direktivet er å øke forbrukerbeskyttelsen når det gjelder alle typer forsikringsprodukter, og stiller ytterligere krav til selgere av forsikringsprodukter som innehar et investeringselement.

Et nytt direktiv om forsikringssalg ("Insurance Distribution Directive") ble vedtatt av EU-kommisjonen den 20. januar 2016. Direktivet (heretter benevnt "IDD") trådte i kraft i EU 22. februar 2016.

Direktivet avløser forsikringsformidlingsdirektivet av 2002, og utvider virkeområdet til å omfatte alle selgere av forsikringsprodukter. Forsikringsselskapenes direkte salg av forsikringsprodukter er dermed også regulert av IDD.

Direktivet får ikke direkte virkning i EU/EØS, og må implementeres gjennom nasjonal lovgivning. Inntil direktivet er implementert i norsk rett gjelder forsikringsformidlingsloven med forskrifter. Frist for gjennomføring av IDD er satt til 23. februar 2018, men forsikringsformidlere som er omfattet av og overholder gjeldende regelverk om forsikringsformidling slipper å oppfylle direktivets krav i en overgangsperiode til 23. februar 2019.

Hovedpunktene i IDD

1) Direktivets anvendelsesområde

  • Omfatter alt salg av forsikring

IDD utvider området for reguleringen til å gjelde alle selgere av forsikringsprodukter. Tidligere direktiv om forsikringsformidling gjaldt kun forsikringsformidlere, det vil si forsikringsmeglere og forsikringsagenter.

Den praktiske betydningen av utvidelsen er at salg direkte fra forsikringsselskaper og gjenforsikringsselskaper også blir omfattet av reguleringen. Konsekvensen blir at alle forsikringsselskaper nå blir underlagt et regelverk for salg av forsikringsprodukter, i tillegg til de krav som stilles til forsikringsavtaler i henhold til forsikringsavtaleloven.

  • Administrasjon av forsikring

Etter gjeldende lov om forsikringsformidling er det kun selve formidlingen av forsikringer som er underlagt kravene i forsikringsformidlingsregelverket. Det nye direktivet regulerer i utgangspunktet også all virksomhet som gjelder administrasjon av forsikringer.

Direktivet fastsetter imidlertid at profesjonelle skadebehandlere ("claims handling") fremdeles vil være unntatt.

2) Kryssalg og produktpakker

Direktivet fastsetter at når et forsikringsprodukt tilbys sammen med et annet produkt, skal det opplyses om produktene kan kjøpes uavhengig av hverandre. Hvis produktene kan kjøpes separat, skal det gis en tilstrekkelig beskrivelse av hvert produkt, samt dokumentasjon for kostnader for hvert produkt.

3) Produktvurdering

Forsikringsselskaper og forsikringsformidlere som selv utvikler forsikringsprodukter skal etablere prosedyrer for vurdering og godkjenning av nye forsikringsprodukter samt vesentlige endringer av eksisterende produkter. I forbindelse med vurderingen og godkjenningen av produktet skal produktets målgruppe spesifiseres og man skal forsikre seg om at alle relevante risikoer for målgruppen er vurdert. Videre skal man forsikre seg om at distribusjonsstrategien for produktet er tilpasset den identifiserte målgruppen.

Forsikringsselskaper skal også jevnlig vurdere de produkter de tilbyr, herunder om de fremdeles dekker de indentifiserte målgruppenes behov og om distribusjonsstrategien fremdeles er tilpasset målgruppene produktene er tiltenkt.

Forsikringsselskapene skal sørge for at all relevant informasjon om produktene, produktvurderingsprosedyrene og om målgruppene for produktene er tilgjengelige for deres distributører.

Distributører som formidler produkter de selv ikke har utviklet skal etablere prosedyrer for å få tilgang til informasjonen nevnt ovenfor, og for å forstå produktene og hvilke målgrupper de er tiltenkt.

4) Krav til informasjon og god forretningsskikk

Direktivet innfører et krav om god forretningsskikk for selgere av forsikringsprodukter. Kravet innebærer blant annet at distributøren skal opptre ærlig, rettferdig og profesjonelt til kundens beste interesse. Direktivet åpner dermed for en skjønnsmessig vurdering av om selgeren har ivaretatt kundens interesser på en tilstrekkelig måte.

Et krav om god forretningsskikk kan utledes av kravet til god meglerskikk i gjeldende forsikringsformidlingslov. Kravet til god meglerskikk gjelder imidlertid kun for forsikringsmeglere, mens kravet til god forretningsskikk etter IDD vil gjelde for alle typer selgere av forsikringsprodukter.

Det innføres et krav om at selgere av forsikringsprodukter skal påse at informasjonen som gis kunden skal være korrekt, klar og ikke villedende. Dette kravet er formulert på samme måte som i MiFID-direktivets bestemmelser. Videre kreves det at det ved salg av skadeforsikring skal utarbeides et "standardised insurance product information document", som skal inneholde en kortfattet beskrivelse av produktet. IDD inneholder en detaljert beskrivelse av hva dokumentet skal inneholde, og EIOPA skal utarbeide ytterligere tekniske retningslinjer.

5) Krav til ansattes egnethet

Når det gjelder krav til egnethet gjør direktivet et skille mellom selgere av forsikring og forsikringsformidlere, der det stilles et strengere krav til egnethet for å kunne utføre forsikringsformidling enn for å kunne utføre salg av forsikringer.

For å kunne utføre forsikringssalg kreves at selgere innehar tilstrekkelig kunnskap ("appropriate knowledge") med hensyn til kunne utføre deres plikter på en forsvarlig måte.

De konkrete kravene til egnethet for forsikringsformidlere er ulike avhengig av den type produkt som selges og kreves at forsikringsformidlere har den nødvendige kunnskap for å kunne tilby det konkrete forsikringsproduktet som tilbys. For forsikringsbaserte investeringsprodukter stilles blant annet særskilt krav til kunnskap om den finansielle risiko produkter gir.

Forsikringsformidlere skal i henhold til direktivet være underlagt plikt til kontinuerlig opplæring og sikre at forsikringsformidlere til enhver tid innehar den kompetanse som er nødvendig for å kunne utføre forsikringsformidling på et tilstrekkelig nivå. Dette innebærer at medlemsstatene plikter å ha systemer som sikrer at forsikringsformidlere gjennomgår en årlig opplæring på minst 15 timer per år. Opplæringen skal blant annet være tilpasset kompleksiteten av de produkter som selges.

6) Tiltak for å begrense interessekonflikter

  • Identifisere og begrense interessekonflikter

Direktivet fastsetter en plikt for forsikringsselgere til å identifisere og søke å hindre interessekonflikter mellom selgeren og kunden.

Dersom de tiltak som selgeren har foretatt for å hindre slike konflikter med sannsynlighet ikke er tilstrekkelig for å sikre at kunden påføres skade, skal selger på en klar måte opplyse om interessekonflikten.

Slike opplysninger skal gis i god tid før inngåelse av en forsikringskontrakt.

  • Regler for lønn/vederlag

Forsikringsformidleres avlønning skal ikke være slik at det kan gi incentiver til å handle i strid med kundenes interesse, for eksempel ved at reglene for provisjon/bonus er utformet slik at det kan føre til at et produkt anbefales framfor et annet som er bedre egnet for kunden.

7) Forsikringsprodukter med investeringselement

Direktivet stiller strengere krav til selgere av forsikringsprodukter med investeringselement. Bakgrunnen er at slike produkter anses for å inneha større risiko enn forsikringsprodukter uten et slikt investeringselement. Hensikten har vært å øke forbrukerbeskyttelsen til samme nivå som gjelder for salg av finansielle instrumenter etter MiFID-direktivet.

Selgere av slike produkter er underlagt visse tilleggskrav i et eget kapittel i direktivet, i tillegg til direktivets ordinære bestemmelser. Dette gjelder regler om interessekonflikter, informasjon til kunden om kostnader, samt regler om mottakelse av provisjon fra tredjeparter.

I situasjoner hvor kunden mottar rådgivning om produktet må selger, i tillegg til det generelle kravet om å vurdere om produktet tilfredsstiller kundens behov, vurdere om produktet er egnet for kunden. Vurderingen må gjennomføres før det gis råd, og det kan ikke gis råd om å kjøpe produkter som er uegnet for kunden. Vurderingen skal baseres på informasjon om (i) kundens kunnskap om og erfaring med det underliggende investeringselementet, (ii) kundens finansielle stilling og evne til å tåle tap, (iii) kundens investeringsmål og (iv) kundens risikotoleranse.

Dersom det ikke ytes rådgivning til kunden, skal selger foreta en vurdering av om produktet er hensiktsmessig for kunden. Denne vurderingen skal baseres på informasjon om kundens kunnskap om og erfaring med det underliggende investeringselementet. Dersom produktet anses uhensiktsmessig for kunden skal selger gi kunden en advarsel om dette.

Egnethets- og hensiktsmessighetstestene som følger av IDD tilsvarer testene som iht. MiFID skal gjennomføres av verdipapirforetak.

Finanstilsynet har i en tolkningsuttalelse til Wiersholm lagt til grunn at det ved salg av produkter med investeringselement ytes rådgivning til kundene, og at denne rådgivningen må omfatte den underliggende investeringens egnethet. Denne egnethetstesten vil for alle praktiske formål tilsvarer en MiFID egnethetstest. Som det framgår ovenfor krever imidlertid IDD ikke at det skal gis råd ved salg av slike produkter, og bare at den mindre omfattende hensiktsmessighetstesten utføres dersom det ikke ytes rådgivning. Siden IDD er et minimumsdirektiv har norske myndigheter adgang til å opprettholde de strengere kravene som følger av Finanstilsynets praksis, men i forbindelse med implementeringen av IDD vil dette i så fall bli gjenstand for høring og forhåpentligvis en grundigere vurdering.

8) Grensekryssende virksomhet

IDD klargjør regelen og prosedyrene for grensekryssende virksomhet. Det vil blant annet bli klarere regler om myndighetsfordelingen mellom hjemlandet og vertslandet, herunder hvilket spesifikt ansvarsområde statene har.

Medlemsstatene har videre plikt til å offentliggjøre informasjon om virksomhetsregler ("general good"-regler) for forsikringssalg. Dette er regler som forsikringsselgere har plikt til å følge ved utøvelse av virksomhet i Norge uavhengig av i hvilket land selgeren er etablert. General good-regler omfatter blant annet bestemmelser i forsikringsavtaleloven, markedsføringsloven, forbrukerkjøpslover og regelverket om angreretter.