Nyheter

Professorens udaterte rettsoppfatning

Professor Beate Sjåfjell fortjener respekt for sitt kritiske blikk på den tradisjonelle selskapsretten. Det hindrer likevel den saklige debatt at flere av hennes innlegg, senest i DN 26. april, bærer preg av fordommer og forutinntatte holdninger.

I siste DN-innlegg gjør Sjåfjell et stort nummer ut av at det er forskjell på å ha målsetning om maksimering av profitt og profitt. Sjåfjell påstår i den forbindelse at teorien om at styrene og ledelsen har en selskapsrettslig forpliktelse til å maksimere profitten «fortsatt [har] godt fotfeste i undervisningen på handelshøyskoler og i visse rettsøkonomiske miljøer».

Denne påståtte tradisjonelle rettsoppfatning hindrer etter Sjåfjells oppfatning at bedriftene kan ta ønskelig samfunnsansvar og legger dessuten grunnlaget for korrupsjon og annen kriminell aktivitet, som kan fremme den kortsiktige og maksimale verdiskaping.

Selv om det i disse Panama-papers-dager er lett å finne retoriske poeng for Sjåfjells postulater, virker professorens påstander likevel konstruerte og misforståtte i forhold hva vi praktikere stort sett opplever i virkelighetens verden.

Jeg mener hun også tar feil på jusen i forhold til dagens alminnelige aksepterte selskapsrettslære.

Det er bred enighet i norsk rett om at styret og ledelsen i bedrifter er kompetente til å ta samfunnshensyn, selv om dette kan gå på bekostning av (kortsiktig) profittmaksimering. Det kan her vises til Høyesteretts avgjørelse i Freia-saken fra 1922, som også Sjåfjell er inne på. I tiden etter denne dommen, og kanskje særlig i kjølvannet av utviklingen av «corporate governance»-standarder fra 1990-tallet (i Norge kom NUES med sin første anbefaling i 2004), har denne rettslæren utviklet seg til i større og større grad å akseptere at bedriftene ikke bare har en rett, men også en plikt til å ta samfunnsansvar.

Tanken på at bedriftens eiere, styre og ledelse faktisk også tar slikt samfunnsansvar, selv om det kan gå ut over profittmaksimeringen, synes imidlertid ikke å passe inn i professorens verdensbilde. Det hadde fremmet debatten om professoren kunne være litt mindre politiker og i større grad professor i jus når disse temaene diskuteres.

For eksempel kan det vises til den pågående debatten om aksjonæraktivisme, og for Sjåfjells forestillinger særlig til debatten i USA. Der argumenteres det i flere toneangivende fagmiljøer for at den kortsiktige profittmaksimering er til hinder for langsiktig verdiskaping. Det kan for eksempel vises til referanser i de grundige studiene til Ronald J. Gilson og Jeffrey N. Gordon på Columbia Law School og til Lucian A. Bebchuk med flere på Harvard.

Få synes å mene at det foreligger selskapsrettslige hindre for at bedriftene kan ta samfunnsansvar; det vil si at det foreligger en rettslig forpliktelse til utelukkende å maksimere profitt til enhver tid.

I Norge skal man ikke langt inn i de besluttende organer før man opplever at det legges stor vekt på samfunnsansvar, selv om det kan gå på bekostning av den kortsiktige profittmaksimering. At det finnes unntak, og at noen bedrifter mot sin vilje feiler, rokker ikke ved dette.

Jeg skulle ønske at noen inviterte professoren inn i virkelighetens verden. I så fall tror jeg debatten ville blitt mer nyansert og dermed interessant.

Ta kontakt med: