Nyheter

Oslo tingrett underkjenner særnorsk eierspredningsregime for banker og forsikringsselskaper

Wiersholm har representert Netfonds i erstatningssak mot staten knyttet til krav om eierspredning i banker og forsikringsselskaper. Tingrettens dom i saken forelå 8. juni 2018.

Netfonds Livsforsikring ble ved dommen tilkjent 55 millioner kroner i erstatning fra staten, fordi norske myndigheter urettmessig hadde begrenset selskapets virksomhetskonsesjoner. Staten har gjennom mange år bare villet gi Netfonds Livsforsikring (og søsterselskapet Netfonds Bank) svært snevre konsesjoner. Årsaken var at Netfonds-selskapenes eiere ikke ville bøye seg for norske myndigheters faste praksis om at ingen privat eier skulle ha større eierandel enn 25 % i finansieringsinstitusjoner. Tingretten la til grunn at 25 %-grensen strider mot EØS-avtalen. Derfor kan dommen kan få stor prinsipiell betydning for statens mulighet til å opprettholde eierspredningskravet fremover. Staten kan også risikere å bli erstatningspliktig overfor andre aktører som er blitt rammet av dette kravet.

Bakgrunn for saken

Norge innførte på 1980-tallet lovregler om eierspredning i finansinstitusjoner, med 10 % som grense for private eiere. Dette var begrunnet bl.a. i at staten ville hindre sammenblanding av kreditor- og eierinteresser, og fordi finansinstitusjonene hadde en samfunnsmessig rolle. Staten ønsket å unngå såkalt "privat bankiervirksomhet". EØS-avtalens krav om fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser gjorde imidlertid disse reglene stadig mer problematiske. I 2001 avga EFTAs overvåkingsorgan ESA en uttalelse om at de norske reglene var i strid med EØS-avtalen. Dette førte til at den lovbestemte 10 %-grensen ble fjernet fra 2004, men uten at norske myndigheter ville gi slipp på sitt ønske om å hindre eierkonsentrasjon i finansinstitusjoner. Staten innførte i stedet en fast praksis om at private eiere ikke skulle tillattes høyere eierandel enn 25 %, med mindre det var tale om såkalte "nisjevirksomheter".

Hovedeier i Netfonds-selskapene var Rolf Dammann, med ca. 90 % eierandel. Gjennom mange år fra 2004-2005 ble selskapene nektet konsesjoner i det omfang de hadde søkt om, under henvisning til "den faste praksis" om en 25 %-grense. I 2015 anla Netfonds-selskapene sak mot staten med krav om erstatning for de tap man hadde lidt som følge av at selskapene ikke fikk tilby de samme tjenestene som konkurrentene. Netfonds hevdet at det særnorske eierspredningsregimet var EØS-stridig, og derfor heller ikke kunne brukes som grunnlag for å holde tilbake konsesjoner som selskapene ellers ville hatt krav på. Under saksforberedelsen besluttet tingretten å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. I den etterfølgende prosessen fikk Netfonds-selskapene støtte for sin argumentasjon både fra ESA og fra EU-kommisjonen, og da den rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen forelå i mai 2017 gikk den i samme retning.

I sin dom ga tingretten Netfonds-selskapene fullt medhold i det prinsipielle. Retten fant at EØS-avtalen kom til anvendelse fordi Netfonds' virksomhet var grenseoverskridende. Det var ikke bestridt av staten at 25 %-grensen i så fall innebar en begrensning enten på etableringsfriheten eller på fri kapitalbevegelse. En slik begrensning kan imidlertid rettferdiggjøres dersom den (i) ivaretar et legitimt formål (utgjør et tvingende allment hensyn), (ii) er egnet til å oppnå formålet på en konsistent måte, og dessuten (iii) ikke går lenger enn nødvendig. Retten oppfattet hensynet til finansiell stabilitet som den sentrale begrunnelsen for norske myndigheters praksis, og aksepterte at dette var et legitimt formål. Studier og statistikker m.h.t. risikoen ved store eiere pekte imidlertid i ulike retninger. Retten mente det var usikkert om en fast praksis med eiertak på 25 % var et egnet virkemiddel for å nå målsettingene. Men uansett gikk reglene lengre enn nødvendig, fordi målene knyttet til finansiell stabilitet ifølge retten kan nås gjennom andre kontrolltiltak og reguleringer. Retten nevner bl.a. utviklingen med sterkere fokus på styrets egnethet og ansvar, strengere krav til rapportering, utvikling av interne kontrollorganer og fremveksten av et sterkt og høyt respektert finanstilsyn. På denne bakgrunn konkluderte retten med at "den norske konsesjonspraksisen med å sette eierbegrensingskrav på 25 % er i strid med EØS-avtalens art. 31" (bestemmelsen om fri etableringsrett).

For at en privat part skal kunne kreve erstatning for statens brudd på EØS-avtalen, kreves i tillegg at bruddet er "kvalifisert". Det er altså ikke enhver overtredelse som medfører erstatningsplikt. Retten kom til at dette kravet var oppfylt etter 2010. Rettstilstanden var ifølge tingretten "rimelig klar" etter dette tidspunktet, bl.a. som følge av et nytt EU-direktiv. At retten mente erstatningsplikten først inntrådte fra 2010 innvirket på erstatningsbeløpets størrelse, som altså ble satt til 55 millioner kroner.

Sist ord er ikke nødvendigvis sagt. Staten kan anke til lagmannsretten.