IPR & TMT Q3 2022

Den 19. september 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sak mellom TONO SA og Stiftelsen Oslo-Filharmonien. Spørsmålet i saken var hvilket vederlag Oslo-Filharmonien skulle betale TONO for sin fremføring av musikk, herunder hva som anses som et rimelig vederlag etter lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett § 28. Vår omtale av tingrettens behandling av spørsmålet er tilgjengelig her.

Oslo-Filharmonien krevde at vederlaget skulle fastsettes med utgangspunkt i TONOs konserttariff, der vederlaget fastsettes per konsert, som en prosentsats av billettinntektene med tillegg av et grunnbeløp. TONO hevdet på sin side at vederlaget skulle beregnes med utgangspunkt i Oslo-Filharmoniens billettinntekter, samt det årlige statstilskuddet Filharmonien mottar. Videre var partene uenige i om det kunne benyttes en forenklet beregningsmetode der man ser bort fra andelen vernede og ikke-vernede verk, dvs. verk hvor vernetiden er utløpt.

I likhet med tingretten kom lagmannsretten til at TONO plikter å tilby Oslo-Filharmonien slike lisensvilkår som følger av konserttariffen. I sin vurdering viser lagmannsretten til at vilkåret om “rimelig vederlag” inneholder et krav om rimelig sammenheng og forholdsmessighet mellom vederlagets størrelse på den ene side og verdien av bruken av åndsverket på den annen side. Det er i denne sammenheng brukens “kommersielle verdi” som skal identifiseres, altså den økonomiske bruksverdien av åndsverket som en handelsvare. Videre fremheves det at lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett § 28 stiller krav om at brukerne skal informeres om de objektive og ikke-diskriminerende kriteriene som anvendes til å fastsette vederlaget. Et vederlag som isolert sett anses som rimelig kan derfor kreves redusert dersom andre konsertarrangører tilbys lisens mot et lavere vederlag uten saklig grunn.

Ifølge lagmannsretten må dette innebære at Oslo-Filharmonien har krav på at vederlaget beregnes etter konserttariffen i den grad andre konsertarrangører er gitt tilbud om dette. Det bemerkes videre at det ikke er grunnlag for å medta offentlige tilskudd i beregningsgrunnlaget.

Videre slutter lagmannsretten seg til tingrettens konklusjon om at TONO kun kan kreve vederlag for fremføring av vernede verk. Ifølge lagmannsretten oppfylles ikke vilkåret om sammenheng mellom vederlag og bruk dersom det skal betales samme beløp uavhengig av andelen vernede verk.

Regjeringen i Storbritannia har det siste året gjennomført en utredning knyttet til tekst og data-mining som innsatsfaktorer ved bruk av kunstig intelligens. Innhenting, analyse og behandling av tekst og data fra ulike kilder er ofte nødvendig ved bruk og opplæring av kunstig intelligente systemer.

Basert på utredningen, har den britiske regjeringen konkludert med at det er ønskelig å innføre et unntak fra opphavsrettslovgivningens krav om samtykke fra opphaveren for denne form for utnyttelse av åndsverk. Det foreslåtte unntaket går ut på at den som har lovlig tilgang til et verk kan utnytte tekst og data i kunstig intelligente systemer uten særskilt samtykke fra opphaveren.

Forslaget er nærmere omtalt her.

I vårt nyhetsbrev for tredje kvartal 2021 skrev vi at utsiktene til den felles europeiske patentdomstolen, Unified Patent Court (UPC), stadig ser lysere ut. Som omtalt i nevnte nyhetsbrev, har etableringsprosessen bydd på en rekke ut fordringer. Det ser nå ut til at man omsider kan anslå domstolens ikrafttredelsestidspunkt. Den 8. juli 2022 avholdt den administrerende komiteen sitt andre møte, hvor en rekke viktige beslutninger ble tatt. Blant annet ble det fastslått hvor domstolens lokale og regionale førsteinstanser skal etableres. Videre ble domstolens prosessuelle regler og gebyrsatser vedtatt. Den rådgivende komiteen til UPC avga også sin innstilling til dommerkandidater.

Som følge av disse stegene, forventes domstolen å være operativ fra og med våren 2023. Nærmere detaljer om beslutningene som ble fattet i møtet kan leses i UPCs nyhetsbrev her.

Borgarting lagmannsrett avsa 1. august 2022 kjennelse i bevistvist mellom Welltech Oilfield Services Norway AS og Welltec AS (Welltec) og Altus Intervention AS (Altus). Spørsmålet var om to rapporter utarbeidet av en patentfullmektig, som var tilbudt som sakkyndig vitne i saken, måtte nektes ført fordi de utgjorde “juridiske utredninger foranlediget av saken”, som kun kan føres etter samtykke fra motparten, jf. tvisteloven § 11-3 femte punktum. Det var også spørsmål om patentfullmektigen måtte nektes ført som vitne for domstolen.

Lagmannsretten finner, i motsetning til tingretten, at de to aktuelle sakkyndigrapportene må regnes som “juridiske utredninger”. Retten legger vekt på at det i rapporten tas stilling til flesteparten av sakens sentrale rettsanvendelsesspørsmål, herunder spørsmål om gyldighet og inngrep. Selv om rapporten ikke gir noen beskrivelse eller analyse av de generelle rettslige tolkningsspørsmålene saken reiser, vektlegger retten at det i rapporten tas stilling til den rettslige subsumsjonen på en rekke sentrale punkter. Lagmannsretten bemerker at det i patentsaker skal noe til før en sakkyndigrapport regnes som en juridisk betenkning, ettersom de patentfaglige og tekniske vurderingene vanskelig kan gjøres helt løsrevet fra jussen. Retten mener likevel at de juridiske vurderingene i de to rapportene i denne saken går utover det som kan aksepteres. Rapportene må dermed anses som “juridiske utredninger foranlediget av saken”, slik at de må avskjæres som bevis.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å avskjære patentfullmektigens vitneforklaring, jf. tvisteloven § 25-6 om rett til å føre sakkyndige vitner som bevis, men peker på at begrensningene i tvisteloven § 11-3 avgjør i hvilken grad den sakkyndige kan forklare seg om rettsspørsmål.

Kjennelsen er tilgjengelig her.

Den 1. juli 2022 avsa Oslo tingrett dom i patenttvist mellom henholdsvis Madshus og Rottefella på den ene siden, og Amer, Salomon og Atomic på den andre siden. Rottefella og Madshus hevdet at Amers Shift-In-skibindinger gjør inngrep i to av deres respektive patenter, det såkalte hurtigjusteringspatentet og skinnepatentet. Amer (som eier Salomon og Atomic) fremsatte motkrav om at patentene er ugyldige og at Rottefella gjør inngrep i to av Salomons patenter, det såkalte monteringspatentet og låsepinnepatentet. Amer anførte også at Rottefella gjør inngrep i Atomics varemerke “MOVER”. Rottefella bestred kravene og hevdet subsidiært at både Salomons patenter og Atomics varemerke mangler gyldighet.

Retten finner at Madshus’ hurtigjusteringspatent er gyldig og at alle trekkene i dette gjenfinnes i Amers Shift-In-skibinding, slik at det foreligger direkte inngrep. Hva gjelder Rottefellas skinnepatent, finner retten at to av de omstridte patentkravene er ugyldige grunnet manglende nyhet, men at ett krav  er gyldig. Retten finner at også alle trekkene i det gyldige kravet gjenfinnes i Shift-in-bindingene, slik at det foreligger inngrep.

Hva gjelder Amers motkrav om at  Rottefella gjør inngrep i Salomons monterings- og låsepinnepatent, finner retten at Rottefellas løsning går klar av begge patentenes beskyttelsesområde, slik at Rottefella frifinnes.

Endelig finner retten at Atomics varemerke “MOVER” er ugyldig fordi det er registrert i strid med god forretningsskikk, jf. varemerkeloven § 16 bokstav b. Retten peker på at Rottefella brukte ordet “Move” for flyttbare skibindinger flere år før Atomic søkte om registrering av ordmerket “MOVER”. Retten legger til grunn at Atomic kjente til Rottefellas bruk, særlig i lys av at bruken hadde vært tydelig og konsistent og at det var snakk om et revolusjonerende produkt i en liten bransje. Retten finner at Atomic leverte varemerkesøknaden i ond tro, all den tid selskapet ikke hadde konkrete planer om fremtidig bruk, men hadde interesse i å begrense Rottefellas bruk av merket. Det legges også betydelig vekt på at Rottefella presenterte et konsept kalt “Move your binding” for representanter fra Amer under et felles utviklingsprosjekt mellom partene.

Dommen er foreløpig ikke publisert.

Den 24. september 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i en sak mellom Pizzanini Norway AS mot Jan Bergmann Johansen og Bergmanns AS. Saken gjaldt retten til Bergmanns AS registrerte varemerke “BLEGEN” og krav om erstatning etter opphør av en franchiseavtale. Lagmannsretten vurderte både om Pizzanini hadde krav på overføring av varemerket “BLEGEN” og subsidiært om varemerket måtte kjennes ugyldig.

Lagmannsretten konkluderer med at Pizzanini ikke har krav på overføring av varemerket “BLEGEN”. Til tross for at Pizzanini hadde hatt pizzaen med navnet BLEGEN som en del av sin meny i over 20 år og at reguleringen av immaterielle rettigheter i franchiseavtalen tilsa at Pizzanini var rettighetshaver til oppskriften for BLEGEN i franchiseforholdet, er ikke dette av betydning for spørsmålet om overføringen av det registrerte varemerket.  Lagmannsretten begrunner avgjørelsen i overføringsspørsmålet med at den som krever varemerkeretten må kunne godtgjøre å ha en bedre rett til varemerket, noe Pizzanini ikke hadde gjort da selskapet kun hadde en lokal varemerkerett for Fredrikstad-området.

Subsidiært vurderer lagmannsretten om Bergmanns AS’ nasjonale varemerkeregistrering av merket “BLEGEN” må kjennes ugyldig etter varemerkeloven §§ 16, jf. 35. Lagmannsretten viser til at det er en høy terskel for at et varemerke skal anses innarbeidet på en måte som gjør at det er “godt kjent som noen særlige kjennetegn”. Til tross for at retten finner at pizzaen BLEGEN har vært godt kjent som Pizzaninis særlige kjennetegn blant restaurantgjester i Fredrikstad, og dermed har en lokal innarbeidelse, er ikke dette nok til å kjenne det nasjonale varemerket ugyldig. Retten begrunner dette i at innarbeidelse i en “mindre del av riktet” ikke åpner for å sette til side et nasjonalt varemerke som ugyldig, jf. varemerkeloven § 35.

Varemerket kan heller ikke kjennes ugyldig som følge av at det er egnet til å forveksles med et annet varemerke, foretaksnavn eller et annet forretningskjennetegn. Til tross for at vilkåret om “bruk” er oppfylt, kommer lagmannsretten til at det ikke er holdepunkter for brudd på god forretningsskikk. Lagmannsretten tar ikke stilling til spørsmålet om Pizzanini har rett til en lokal bruk av varemerket i Fredrikstad-området som følge av innarbeidelse før registreringssøknaden eller om selskapet av samme grunn har vern mot Bergmanns AS eller andres bruk av varemerker i samme område.

Dommen er tilgjengelig her.

Den 23. september 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i ankesaken mellom Gatusmak AB mot Ghostbastards AS. Spørsmålet var om varemerket GHOSTBASTARDS var egnet til å forveksles med varemerket BASTARDS BURGERS. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens resultat, og i det vesentlige til tingrettens begrunnelse. Vi har omtalt tingrettsavgjørelsen tidligere i vårt nyhetsbrev Q1.

Lagmannsretten finner, på samme måte som tingretten, at det foreligger vare-/tjenesteslagslikhet mellom varemerkene. Hva gjelder spørsmålet om kjennetegnslikhet, finner lagmannsretten, etter en helhetsvurdering, at merkene er så vidt ulike at de ikke var egnet til å forveksles. Dette begrunnes i at det, til tross for en visuell likhet mellom merkene, er liten fonetisk likhet mellom merkene og det ikke foreligger konseptuell likhet mellom varemerkene.

Lagmannsretten vurderer også spørsmålet om bruken av GHOSTBASTARDS er i strid med markedsføringsloven § 25 om krav til god forretningsskikk. Lagmannsretten viser til Bank Norwegian-avgjørelsen og legger til grunn at markedsføringsloven kan supplere varemerkelovens bestemmelser i saker som omfattes av begge regelsett. Ettersom forskjellen mellom varemerkene anses som stor, foreligger det ikke forvekslingsfare. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at Ghostbastards AS hadde kjennskap til Gatusmak ABs forretningsvirksomhet og deres konsept BASTARD BURGERS da de valgte navn våren 2021. Det foreligger dermed ikke forhold som tilsier at Ghostbastards AS har opptrådt i strid markedsføringsloven § 25.

Avgjørelsen kan leses her.

Ved avgjørelse av 13. juli 2022 opprettholdt EU-domstolen avgjørelsen til EUIPOs klagedomstol om å avvise søknad om registrering av ordmerket “TIGERCAT” for klasse 7, herunder for skogbruksmaskiner. Grunnlaget for avvisningen var at en registrering ville være i strid med varemerkeforordningen art. 8 (1) b på grunn av forvekslingsfare med det allerede registrerte varemerket CAT (ordmerke og figurmerke), som er registret for bl.a. skogbruksmaskiner.

Domstolen understreker at selv en omsetningskrets med høyt oppmerksomhetsnivå, slik som i denne saken, ikke vil undersøke og huske merkene ned til minste detalj. Et høyt oppmerksomhetsnivå hos omsetningskretsen kan derfor ikke utelukke forvekslingsfare. Domstolen fremhever videre likhetene i både merkene og varene de er registrert for. Det legges til grunn at “CAT” er det dominerende ordet i “TIGERCAT”, som i tillegg til å ha samme konseptuell betydning, her gjennomsnittlig grad av visuell og fonetisk likhet. Det har her betydning at det eldre merket CAT i sin helhet er inkludert i det omsøkte merket og at det eldre merket har særpreg. På bakgrunn av dette legger domstolen til grunn at omsetningskretsen, til tross for høyt oppmerksomhetsnivå, vil kunne tro at det omsøkte merket er en variasjon av det eldre merket og at varene til det omsøkte merket samsvarer med en produktlinje som markedsføres av innehaveren av det eldre merket. Domstolen finner det ikke bevist at  sannsynligheten for forvekslingsfare er liten fordi de omtvistede varemerkene har eksistert i samme marked i lang tid, slik søker anførte. Domstolen konkluderer dermed med at avgjørelsen til EUIPO er korrekt, slik at “TIGERCAT” ikke kan registreres som varemerke for de aktuelle varene.

Avgjørelsen er tilgengelig her.

Fra 1. juli 2022 skal vurderingen av om markedsføring overfor barn er i strid med god markedsføringsskikk inkludere vektlegging av om denne bidrar til kroppspress.

Bestemmelsen kommer til anvendelse når reklamen rettes mot eller for øvrig kan ses eller høres av barn. Formålet med tillegget er å verne om barn og unges helse.

NKU har avgjort TINE og Fjordlands klage mot Mills. Saken gjaldt spørsmål om Mills’ lansering av nye emballasjedesign for Melange-produkter er en ulovlig etterlikning av Bremykt-produktene i strid med mfl. § 30. NKU vurderte også om Mills har opptrådt i strid med kravet om god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

NKU konkluderer enstemmig med at markedsføringen av Melange ikke utgjør en ulovlig etterligning av Bremykt i strid med § 30. NKU bemerker at bruk av fargekombinasjonen gult og rødt på Melange-forpakningens nedre del kan skape assosiasjoner til Bremykt-produktenes innarbeidede fargebruk over tid, men at dette ikke er nok til å skape forvekslingsfare.

Ved spørsmålet om det foreligger brudd på god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25, deler NKU seg i et flertall og et mindretall. Flertallet konkluderer med at handlemåten er i strid med god forretningsskikk og peker på at uttrykket som er anvendt av Mills, blant annet gjennom måten fargene rødt og gult er brukt og kombinert, virker illojalt utvannende på konkurrentens særpregede emballasje. Mindretallet mener på sin side at det må være en terskel for å anvende § 25 når tilfellet ikke rammes av § 30. Mindretallet viser til at Bremykt fortsatt vil stå tydelig frem ved siden av produktene fra Mills, og at den eventuelle assosiasjonsfaren gjennom fargebruken på den nederste delen av emballasjene ikke er nok til å være i strid med § 25.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

NKU har avgjort saken mellom Global Corporation og Home Brands Holding. Saken gjaldt spørsmål om sistnevntes knivserie “Sekiryu-knivene” er en etterlikning av Global Corporation sine “MAC-kniver” som er i strid med markedsføringsloven § 30. NKU tok også stilling til om Home Brands Holding har opptrådt i strid med kravet om god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25.

NKU konkluderer med at Sekiryu-kniver er svært like MAC-knivene og at Home Brands dermed urimelig har utnyttet innklages innsats og resultater. Flertallet konkluderer også med at det er forvekslingsfare mellom knivseriene i strid med markedsføringsloven § 30, med vekt på at gjennomsnittsforbrukeren i markedet for kniver ikke er så merkebevisste og oppmerksomme.

Mindretallet mener at det ikke foreligger forvekslingsfare fordi bevissthetsnivået blant forbrukerne i dette markedet er høyt og at forbrukerne vil merke seg de ulike varemerkene på produktene. Mindretallet legger også vekt på at knivene er merket tydelig med logo.

NKU legger enstemmig til grunn at Home Brands Holding har opptrådt i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. NKU vektlegger at partene har hatt et forretningssamarbeid i 18 år, der Home Brands Holding i lang tid forhandlet Global Corporation sine kniver. Utvalget legger også vekt på at Home Brands Holding fikk kjøpt og levert knivene etter strandede forhandlinger om kjøp av Global Corporation og at Sekiryu-knivene selges til en lavere pris enn Global Corporations kniver som følge av omfattende priskampanjer.

Avgjørelsen er tilgjengelig her.

Forbrukertilsynet justerte sin veileder om merking av retusjert reklame i august 2022. Justeringen ble gjort som en følge av kritikk fra flere fotografer etter at nye krav til merking av reklame der en kropps fasong, størrelse eller hud er endret ved retusjert reklame trådte i kraft 1. juli 2022.

Justeringen innebærer at etterbehandling av reklamebilder og –videoer som endrer en persons hud, ikke vil utløse en merkeplikt dersom endringen ikke medfører kroppspress. Dette innebærer at man som regel vil kunne redigere lyset og metningen på hele bildet. Forbrukertilsynet har uttalt at endringen er rettet spesielt mot profesjonelle fotografer og filmskapere.

Endringer i en persons hud som fortsatt må merkes er listet opp i veilederen og omfatter blant annet:

• Glatte ut hud
• Fjerne eller legge til rynker, fregner, føflekker eller fødselsmerker
• Fjerne eller legge til arr, enkeltstående kviser, akne, cellulitter, blåmerker, sår eller strekkmerker
• Endre hudfarge
• Fjerne eller utjevne hudforandringer, som pigmentflekker, solskader eller sprengte blodkar
• Fjerne eller legge til kroppshår

Forbrukertilsynet har ilagt de tre strømleverandørene Motkraft AS, Agva Kraft AS og Nordlysenergi AS overtredelsesgebyr på NOK 400 000, MNOK 1 000 000 og MNOK 1 500 000,-  som en følge av ulovlige billigst-påstander. Som omtalt i vårt nyhetsbrev for fjerde kvartal 2021 ble sanksjoner mot strømselskapene varslet allerede 7. desember 2021. Forbrukertilsynets artikkel kan leses her.

Sakene gjelder udokumentert bruk av billigst påstander i ulike varianter. Slike påstander vil kunne anses villedende og dermed forbudt etter mfl. § 6, jf. § 7 dersom de ikke kan dokumenteres som sanne. Forbrukertilsynet uttaler at det på grunn av de høye strømprisene er spesielt viktig at strømleverandørene overholder markedsføringslovens forbud mot villedende markedsføring. Selskapene har benyttet påstander som “Billigst i Norge!”, “Norges billigste spotavtale” og “Billigere enn Tibber, Fjordkraft, Hafslund Strøm & alle andre”.

Forbrukertilsynet har også ilagt et overtredelsesgebyrer pålydende NOK 200 000 til Finn Erik Gaarder Arctander, styreleder og daglig leder i Agva Kraft AS og Stefan Manov, daglig leder i NordlysEnergi AS. Vedtakene har sin begrunnelse i daglig leders medvirkning til lovbruddene som ligger til grunn for vedtaket mot strømselskapene, og viser forbrukertilsynets økte fokus på medvirkningsansvaret i markedsføringsloven § 39.

Vedtakene mot de daglige lederne er tilgjengelige her og her.

Forbrukertilsynet kontaktet FotoKnudsen AS 25. august 2022 med krav om endring av markedsføringen av bildelagringstjenesten Minnebanken. Bakgrunnen for kravet er at FotoKnudsen AS har markedsført bildelagringstjenesten som “ubegrenset”, uten å gi en nærmere beskrivelse av at tjenesten forutsetter at forbrukeren foretar nye produktkjøp hver 12 måned for at lagringsperioden skal fortsette. Forbrukertilsynet mener slik markedsføring er villedende etter markedsføringsloven.

19. september 2022 svarte FotoKnudsen AS at de nå har gjort endringer i markedsføring. Forbrukertilsynet har på bakgrunn av dette avsluttet saken.

Forbrukertilsynets artikkel er tilgjengelig her.

På oppdrag fra Skate (rådgivende organ til Digitaliseringsdirektoratet og kommunal- og distriktsministeren) har Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) utarbeidet en veiledning for offentlig sektors bruk av skytjenester etter Schrems II. Formålet er å gi konkret, nyttig og nyansert veiledning. Selv om veiledningen er rettet mot offentlige virksomheter, vil den kunne være nyttig også for private virksomheter.

Veiledningen tar først og fremst for seg risikovurderinger ved bruk av skytjenester, i tillegg til de særlige reglene som gjelder ved overføring av personopplysninger til tredjeland og noen spørsmål knyttet til vilkår i skytjenesteleverandørers standardavtaler.

Enkelte punktene i veiledningen nyanserer Datatilsynets veiledning. Blant annet har den nye veiledningen et noe annet syn på overføringsbegrepet. I tillegg gir den nye veiledningen anvisning på risikovurderinger ved overføringer. I en felles uttalelse fra Datatilsynet, Digdir og DFØ fremgår det imidlertid at veiledningen ikke er ment å erstatte Datatilsynets veiledning, og at den må leses i lys av denne og veiledning fra Personvernrådet.

Veiledningen er tilgjengelig her og Datatilsynets nyhetssaker om veiledningen finnes her og her.

Datatilsynet har i et brev til det irske datatilsynet gitt uttrykk for at Facebooks eierselskap, Meta, bør ilegges overtredelsesgebyr for ulovlige overføring av personopplysninger til USA. Datatilsynet påpeker i den forbindelse at Meta ikke har noe insentiv til å opptre å tråd med personvernregelverket så lenge sanksjonene uteblir.

Datatilsynet har tidligere vurdert egen bruk av Facebook og har konkludert med at personvernrisikoen er så høy at Datatilsynet ikke lenger skal ha tilstedeværelse på plattformen. Samtidig understreker Datatilsynet at hver virksomhet må foreta sine egne vurderinger og at det er ikke gitt at konklusjonen blir den samme for alle.

Brevet er omtalt her. Datatilsynets risikovurdering av Facebook (fra 2021) er tilgjengelig her.

Den 30. august 2022 fattet Personvernnemnda tre vedtak. Alle tre sakene gjaldt de registrertes rettigheter.

PVN-2022-2 gjaldt krav om sletting av søketreff på Google. En straffedømt person krevde å få slettet syv søketreff på hans tidligere navn, som leder til avisartikler om straffesaken. Datatilsynet påla Google å slette tre av treffene med avgjørende vekt på at de tre søketreffene ga uriktig og misvisende informasjon og at dette utgjorde et stort personverninngrep. Personvernnemnda foretok en interesseavveining mellom den registrertes interesse i å få søketreffet slettet, mot Googles interesse i å behandle dataene, utgiverens interesser og allmennhetens interesse i å få tilgang til denne informasjonen ved navnesøk i Google. Nemnda kom frem til at informasjons- og ytringsfriheten og allmennhetens interesse i å ha tilgang til søketreffene måtte veie tyngst, og omgjorde Datatilsynets vedtak. Vedtaket er tilgjengelig her.

PVN-2022-8 gjaldt innsyn i elevmappe. En mor fikk innvilget delvis innsyn i sønnens elevmappe. Kommunen begrunnet tilbakehold av 27 filer med at dette var interne dokumenter som det var nødvendig å nekte innsyn i for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser (personopplysningsloven § 16(1)(e)). Personvernnemnda uttalte generelt om unntaket at det ikke bare begrunnet i hensynet til å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser i den enkelte saken, men også på lengre sikt. Det vil derfor være relevant å ta hensyn til at innsyn kan skade framtidige interne avgjørelsesprosesser ved at medarbeidere kan bli mer tilbakeholdne med å komme med frimodige råd og vurderinger skriftlig. Nemnda la til grunn at det er viktig for å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser at kommunen kan holde informasjon fortrolig og kan ha en fri intern diskusjon og saksforberedelse. Datatilsynets vedtak om å avslutte klagen uten ytterligere undersøkelser ble opprettholdt. Vedtaket er tilgjengelig her.

PVN-2022-10 gjaldt krav om retting og sletting av personopplysninger hos NAV. I forbindelse med vedtak om økonomisk krisehjelp ble det fra den registrertes side anført at NAV hadde angitt en uriktig opplysning i vedtaket. Hun krevde derfor opplysningen slettet. Personvernnemnda la til grunn at NAV, ved å opprette et presiserende notat og koble dette opp mot brukers sak, hadde ivaretatt den registrertes rett til retting. NAV begrunnet fortsatt lagring av opplysningene i arkivformål i allmennhetens interesse i tråd med bestemmelsene om arkivverdig materiale i arkivlova (GDPR artikkel 17(3)(d) og (e). Dette anses ikke uforenelig med formålet som personopplysningene opprinnelig ble samlet inn for, og Datatilsynets vedtak om å ikke ta den registrertes klage til følge ble opprettholdt.

Vedtaket er tilgjengelig her.

Sakene illustrerer at de registrertes rettigheter etter GDPR kapittel 3 ikke gjelder ubetinget, og at det for hver anmodning må foretas en konkret vurdering av unntakene.

Den 7. juli 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i en sak som blant annet gjaldt innsyn i to ansattes e-postkasser, herunder e-postkontoen til den ankende part. Bakgrunnen for e-postinnsynene var mistanke om underslag og medvirkning til underslag av provisjon, samt deling av konfidensiell informasjon.

Lagmannsretten legger til grunn at arbeidsgiver hadde behandlingsgrunnlag i GDPR artikkel 6(1)(f) for begge innsynene og at disse var tilstrekkelig begrunnet i e-postforskriften § 2 bokstav b, som hjemler innsyn ved «begrunnet mistanke om at arbeidstakers bruk av e-postkasse (…) medfører grovt brudd på de plikter som følger av arbeidsforholdet eller som kan gi grunnlag for oppsigelse eller avskjed». Begrunnelsen for oppreisningserstatningen var at arbeidsgiver hadde brutt regelverket for innsyn på en rekke andre punkter.

Blant annet hadde virksomheten ikke dokumentert at innsynet i den første e-postkassen ble gjennomført i henhold til de grunnleggende prinsippene om formålsbegrensning og dataminimering i GDPR artikkel 5. Virksomheten hadde utvidet innsynet da det ble avdekket e-poster som ga grunnlag for mistanke om deling av konfidensiell informasjon uten å dokumentere dette. Hensynene bak reglene om e-postinnsyn, herunder notoritetshensyn, tilsier at det ikke er adgang til en slik formløs utvidelse. Dersom formålet endres under innsynet, skal det utformes en ny formålsbeskrivelse, før innsynet gjennomføres for det nye eller utvidede formålet.

Videre hadde virksomheten ikke oppfylt kravene til føring av protokoll i GDPR artikkel 30. Virksomheten hadde kun fremlagt to udaterte notater om innsyn som bar preg av å være en sammenfatning dels i etterkant av de vurderinger som var gjort, snarere enn å være ført som løpende protokoller over de vurderinger og handlinger som var foretatt. Dette var ikke nok til å oppfylle dokumentasjonsplikten i dette konkrete tilfellet.

Lagmannsretten konstaterte videre at virksomheten pliktet å gi den ankende part innsyn i alle e-postene det var foretatt innsyn i, selv om det var tale om en omfattende mengde.

På bakgrunn av dette og visse andre forhold, ble den ankende part tilkjent oppreisningserstatning på 20 000 kroner.

Saken illustrerer at selv om man har behandlingsgrunnlag og hjemmel i e-postforskriften til å foreta innsyn, er det vel så viktig å overholde saksbehandlingsreglene for innsyn og de grunnleggende personvernprinsippene.

Lagmannsrettens dom er tilgjengelig her.

I vårt nyhetsbrev for Q2 2022 skrev vi om at Italia føyer seg inn i rekken av land som advarer mot bruken av Google Analytics. Nå har også det danske datatilsynet kommet med uttalelser knyttet til bruken av det kjente analyseverktøyet i en veileder som ble publisert den 21. september i år.

På bakgrunn av en grundig gjennomgang av verktøyets innstillinger og vilkår, konkluderer det danske datatilsynet med at Google Analytics ikke kan brukes lovlig uten videre. Ifølge tilsynet vil en lovlig bruk forutsette implementering av en rekke supplerende tiltak utover de innstillinger Google tilbyr.

Tilsynet uttrykker imidlertid forståelse for at mange organisasjoner allerede bruker Google Analytics, og at det tidligere fantes en lett tilgjengelig mekanisme for å overføre personopplysninger til USA i form av Privacy Shield (som ble erklært ugyldig i 2020). Budskapet fra det danske datatilsynet er derfor at hvis man bruker Google Analytics, skal man legge en plan for å lovliggjøre bruken ved å treffe supplerende tiltak. Tilsynet nevner pseudonymisering som et mulig teknisk tiltak som kan være relevant.

Dersom det ikke er mulig å treffe effektive supplerende tiltak, er tilsynets klare anbefaling at man skal stanse bruken av verktøyet og eventuelt finne et annet analyseverktøy som gjør det mulig å overholde personvernreglene, for eksempel ved ikke å overføre opplysninger om de besøkende til usikre tredjeland.

Veilederen fra det danske datatilsynet kan leses i sin helhet her. Tilsynet har også publisert en Q&A om bruken av Google Analytics, som er tilgjengelig her.

Den 26. september i år leverte Personvernkommisjonen sin utredning med tittelen “Ditt personvern – vårt felles ansvar – Tid for en personvernpolitikk” til Kommunal- og distriktsdepartementet. Personvernkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den 23. juni 2020 for å vurdere personvernets stilling i Norge. I mandatet er kommisjonen bedt om å ha særskilt fokus på spørsmål som gjelder personvern i offentlig sektor, personvern i justissektoren, personvernet til forbrukere, samt barn og unges personvern.

I rapporten foreslår Personvernkommisjonen en rekke konkrete tiltak for å bedre personvernet i Norge innenfor de ovennevnte områdene. Blant annet mener kommisjonen at atferdsbasert markedsføring mot barn og bruk av barns personopplysninger til slik markedsføring bør forbys. Det samme gjelder bruken av særlige kategorier av personopplysninger til markedsføringsformål. Kommisjonens flertall mener også at det bør utredes hvorvidt et generelt forbud mot atferdsbasert markedsføring er nødvendig for å beskytte norske og europeiske forbrukere. Datatilsynet har uttalt på sine nettsider at de støtter en videre utredning av et slikt generelt forbud.

Kommisjonens rapport er tilgjengelig her. Datatilsynets uttalelse om rapporten er tilgjengelig her.

Ytringsfrihetskommisjonen ble utnevnt i februar 2020, og har utredet de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i Norge i dag. I august i år kom den med sin rapport, der det innledningsvis legges til grunn at ytringsfriheten har svært gode vilkår i dagens samfunn. Samtidig inneholder den en rekke anbefalinger, herunder lovendringsforslag, som skal styrke en åpen og opplyst offentlig samtale.

Blant annet foreslår Ytringsfrihetskommisjonen å lovfeste en tidsfrist for behandling av innsynskrav etter offentleglova. Kommisjonen søker med dette å gi et tydelig signal om at behandling av slike krav er en viktig oppgave. Det vises til at dagens lange tidsbruk påvirker muligheten for å få innsyn i opplysninger i en sak mens den er aktuell, som igjen kan svekke den enkeltes mulighet til å delta i samfunnsdebatten. Det foreslås også å endre offentleglova § 11 om merinnsyn fra dagens kan-bestemmelse til å bli en plikt til å utøve merinnsyn når hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak. Forslaget kommer som en følge av at det fra en rekke organer er påpekt mangler ved merinnsynsvurderinger, og det er stilt spørsmål ved om de er reelle.

Videre foreslår Ytringsfrihetskommisjonen å supplere forvaltningsloven med en egen bestemmelse om retten til å varsle eksternt til media eller offentligheten, etter mønster av arbeidsmiljøloven § 2 A-2 tredje ledd. Etter sistnevnte bestemmelse kan arbeidstakere varsle eksternt til media eller offentligheten dersom arbeidstakeren er i aktsom god tro om innholdet i varselet, varselet gjelder kritikkverdige forhold som har allmenn interesse, og arbeidstaker først har varslet eksternt eller har grunn til å tro at intern varsling ikke vil være hensiktsmessig. Dette skal gjøre det tydeligere for offentlig ansatte hvilke “lekkasjer” som er lovlige og verken vil bli etterforsket eller straffet.

Av relevans for medienes rapporteringsvirksomhet kan også nevnes Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppdatere reglene om fotoforbud i domstolsloven. Kommisjonen viser til at fotoforbudet i straffesaker (domstolloven § 131a) er teknologisk utdatert og at det ikke gir et dekkende uttrykk for praksis med hensyn til å gjøre unntak fra forbudet. Det foreslås å omforme forbudet til en generell teknologinøytral bestemmelse med en lavere terskel for å gjøre unntak.

Rapporten inneholder en rekke forslag til endringer i straffeloven. Blant annet fremheves straffeloven §§ 156 og 265, som gjelder henholdsvis “skjellsord eller annen utilbørlig atferd” og “skjellsord eller annen grovt krenkende ordbruk” overfor offentlige tjenestemenn og særlig utsatte yrkesgrupper. Bestemmelsene er av prinsipiell betydning for ytringsfriheten, og terskelen for hva som i praksis har vært ansett som straffbare ytringer har etter Ytringsfrihetskommisjonen syn vært for lav. Kommisjonen foreslår derfor å fjerne ordet “skjellsord” fra de to bestemmelsene, da dette åpner for den lave terskelen. Ytringsfrihetskommisjonens rapport inneholder også to alternative forslag til ny ordlyd i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer. Forslagene er ikke ment å endre terskelen for hva som skal være straffbart, men skal gjøre paragrafen mer forståelig og tydeliggjøre hva som faktisk er straffbart.

Ytringsfrihetskommisjonens rapport er tilgjengelig her.

EU-kommisjonen la den 16. september frem et forslag til ny mediefrihetsforordning. Forordningen er ment å skulle beskytte mediemangfold og redaksjonell uavhengighet, blant annet med regler som pålegger medlemsstatene å respektere medienes redaksjonelle frihet og som forbedrer kildebeskyttelsen. Mediene selv pålegges videre å sørge for transparens hva gjelder eierskap, for å kunne gi medieselskapenes mottakere muligheten til å vurdere potensielle interessekonflikter.

Særlig interessant i en norsk kontekst, der pressefriheten ikke er under like stort press som i andre deler av Europa,, er forordningens pålegg overfor sosiale medieplattformer. Ettersom slike plattformer spiller en viktig rolle i samfunnsdebatten, også i Norge, er plattformenes frie adgang til å slette innhold fra medieselskaper betydelig utfordring. For å beskytte mot utilbørlig sletting, må de sosiale medieplattformene først informere medieselskapet om årsakene til slettingen.

Mediefrihetsforordningen er på høring hos EU-parlamentet og EUs medlemsstater, og vil få betydning også i Norge gjennom EØS-avtalen.

EU-kommisjonens forslag er tilgjengelig her.

I dom av 9. september omgjorde Hålogaland lagmannsrett tingrettens beslutning om forbud mot offentlig gjengivelse av en erstatningssak mot en kommune. Erstatningssaken gjaldt krav mot kommunen om erstatning og oppreisning for uforsvarlig skoletilbud og akuttplassering etter barnevernloven. Tingretten forbød i denne sammenheng offentlig gjengivelse av hele avgjørelsen, under henvisning til at den inneholder sensitive opplysninger om barna saken gjelder. Forbudet hadde grunnlag i domstolloven § 130 første ledd bokstav a, der retten gis anledning til å “forby at hele eller deler av en rettsavgjørelse gjengis offentlig” dersom “hensynet til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle krever det”.

Lagmannsretten kom til at hensynet til privatlivets fred ikke kunne begrunne et totalforbud mot offentliggjøring av den aktuelle dommen. Retten uttalte at det “så å si aldri” vil være aktuelt med et slikt totalforbud, og at det dessuten dreide seg om en sak av betydelig offentlig interesse. At dommen inneholdt sensitive opplysninger om de involverte barna tilsa etter lagmannsrettens oppfatning kun at dommen skal gjengis i anonymisert form. Retten presiserte imidlertid at de som vil gjengi dommen offentlig må være nøye i utvelgelsen av hva som gjengis, ettersom saken inneholdt en rekke opplysninger som kunne bidra til å identifisere de private partene.

Lagmannsretten vurderte også særskilt om det skulle fastsettes forbud mot offentlig gjengivelse av personlighetstester av de involverte barna. Med henvisning til at dommen må anonymiseres, og at media må forholde seg til Vær Varsom-Plakaten, konkluderte retten med at det heller ikke ville være riktig å totalforby gjengivelse av enkeltelementer av betydning i saken. Lagmannsretten kunne heller ikke se at tingrettens tidligere avgjørelse om taushetsplikt for de tilstedeværende kunne være bindende for tingrettens og lagmannsrettens senere avgjørelse med hensyn til om dommen kan gjengis offentlig i anonymisert form.

Lagmannsrettens avgjørelse er tilgjengelig her.

Den 1. juli trådte lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven) i kraft. Formålet med loven er å fremme virksomheters respekt for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold ved produksjonen av varer/tjenester, samt å sikre allmennheten informasjon om dette.

Loven gir utvidede innsynsrettigheter for journalistisk virksomhet, i form av at loven pålegger større virksomheter å utgi informasjon om hvordan virksomheten håndterer de plikter som loven pålegger. Blant disse er at virksomhetenes plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge, stanse, forebygge og begrense negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, jf. lovens § 4. Virksomhetene pålegges også å offentliggjøre redegjørelser for aktsomhetsvurderingene sine.

Lovens pliktsubjekt er begrenset til “større virksomheter”. Dette omfatter større virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge og i utlandet, samt større utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge og i utlandet. Merk at dette også omfatter virksomheter som ikke er omfattet av offentleglova.

Åpenhetsloven bygger på anbefalingene som følger av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, i tillegg til at regjeringen i dag forventer at alle norske selskaper opptrer ansvarlig og kjenner til og etterlever disse anbefalingene. Det fremgår av lovens forarbeider at selv om loven kun gjelder større virksomheter, forventes det fortsatt at andre virksomheter kjenner til og etterlever UNGP og OECDs retningslinjer, inkludert aktsomhetsvurderingene som følger av disse. Selv om loven kun gjelder grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, forventes det at virksomhetene også arbeider med andre områder som omfattes av de internasjonale retningslinjene, for eksempel miljø.

Åpenhetsloven skal bidra til Norges arbeid med å møte FNs bærekraftsmål nr. 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst, og mål nr. 12 om ansvarlig forbruk og produksjon. Den gir allmennheten rett til å be om informasjon, og vil kunne fungere som et nytt innsynsverktøy for media.

Loven er tilgjengelig her.

I høringsforslag av 7. september foreslår regjeringen å innlemme flere fagmedier i ordningen for innovasjons- og utviklingstilskudd til medier, samt å redusere kravet til egenandel for små, lokale medier.

Etter dagens forskrift om innovasjons- og utviklingstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier kreves det at mediet inneholder et “bredt tilbud av nyhets-, aktualitets- og debattstoff fra ulike samfunnsområder”, jf. § 2 første ledd bokstav b første setning. I bestemmelsens tredje setning presiseres at tilskudd ikke gis til medium som “i all hovedsak inneholder stoff om ett eller noen få samfunnsområder, eller som i hovedsak inneholder stoff vinklet ut fra en spesiell faglig, politisk, ideologisk, religiøs eller etnisk bakgrunn”. I høringsforslaget foreslås det å fjerne sistnevnte negative avgrensning, samtidig som det presiseres at publikasjonen må ha et innhold som er innrettet mot et allment publikum. Endringsforslagene åpner for at flere fagmedier kan søke om støtte, ved at publikasjoner som dekker én næring eller bransje kan få tilskudd, forutsatt at den journalistiske dekningen er innrettet mot et allment publikum.

Videre foreslås en endring av forskriftens § 6 andre ledd andre punktum, der det i dag fremgår at offentlig støtte til prosjekter som retter seg mot små, lokale nyhets- og aktualitetsmedier kan utgjøre inntil 50 prosent av prosjektkostnadene. Forslaget innebærer at egenandelskravet reduseres til 25 prosent, slik at støtten kan utgjøre inntil 75 prosent av prosjektkostnadene.

Høringsfristen er 19. oktober. Høringsforslaget er tilgjengelig her.

Den 16. september 2022 sendte Kultur- og likestillingsdepartementet en rekke forslag til endringer på høring i forbindelse med endringer som er gjort i EUs direktiv for audiovisuelle medietjenester (AMT-direktivet). Høringsnotatet inneholder flere foreslåtte endringer av kringkastingsloven og kringkastingsforskriften.

Departementet har for eksempel foreslått en medfinansieringsplikt, hvor de etter en helhetsvurdering har foreslått å etablere to alternative modeller for medfinansieringsplikten: (i) direkte investering i norske filmer og serier eller (ii) finansiering gjennom økonomiske bidrag til filmfondet. Hvilken modell som velges avhenger av om den direkte investeringen overstiger gitte nivåer.

Departementet har også foreslått en universell utforming av bildeprogrammer for alle tilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester i samsvar med endringsdirektivet. Dette innebærer et krav om at informasjon som formidles fra myndighetene skal gjøres tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelser. Dette begrunnes særlig i viktigheten ved at informasjon om krisesituasjoner når store deler av befolkningen raskt. Så langt det er mulig, skal slike meldinger utformes universelt, noe som betyr at meldingen skal gjøres tilgjengelig gjennom teksting, tegnspråktolking, synstolking, lydtekst eller andre teknikker. Kravet retter seg mot de offentlige myndighetene, ikke tilbyderne av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester.

Departementet har også foreslått et krav om at tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester har en andel av europeiske verk på minst 30 prosent i sine kataloger og at disse verkene fremheves. Det er foreslått å gjøre unntak for tjenestetilbydere av tjenester med lav omsetning eller lav publikumsandel, samt at Medietilsynet gis hjemmel til å unnta. Slikt unntak er blant annet aktuelt for tilfeller hvor tjenestens art eller innhold tilsier at kravet er urimelig.

Høringsnotatet er tilgjengelig her.

Den 8. september 2022 avsa Høyesterett, under dissens, en avgjørelse om forholdet mellom ytringsfriheten og hatefulle ytringer etter straffeloven (strl.) § 185. Høyesteretts flertall med tre mot to stemmer, konkluderte med at den fremsatte ytringen overstiger grensen for ytringsfriheten og er dermed underlagt straffeansvar.

Saken gjelder fremsettelse av flere ytringer overfor et barn, herunder “dra tilbake til Somalia så får du det mye bedre, for der får du ikke noe NAV”. Tingretten vurderte uttalelsen som en innvandringspolitisk ytring som lå innenfor marginene for lovlige smakløse ytringer, mens lagmannsretten konkluderte med at ytringen utgjorde en diskriminerende og hatefull ytring.

I vurderingen viser Høyesteretts flertall til en “relativt rommelig margin for smakløse ytringer”, men at kvalifisert krenkende utsagn omfattes av strl. § 185. Terskelen kommer også til anvendelse der fornærmede er under 18 år. Høyesterett presiserer imidlertid at ytringen skal tolkes ut ifra konteksten, og at det faktum at fornærmede var et barn får betydning for vurderingen. Til tross for at ytringen hverken inneholdt banneord, skjellsord eller andre kraftfulle uttrykk, fant Høyesterett i likhet med lagmannsretten at konteksten ytringen var fremsatt i, herunder at den var fremsatt overfor et barn av en godt voksen person, medførte at den oversteg terskelen for ansvar. Flertallet presiserer at ytringen er i grenseland for hva som er straffbart overfor barn.

Mindretallet slutter seg til flertallets redegjørelse for de rettslige utgangspunktet, men er uenig i at den fremsatte ytringen er en diskriminerende og hatefull ytring. Mindretallet legger ikke avgjørende vekt på fornærmedes alder, og viser til Høyesteretts avgjørelse i HR-2020-184-A om at det også utenfor ytringsfrihetens kjerneområde “gjelder en relativt romslig margin for smakløse ytringer”, en margin som ikke er overskredet.

Dommen har blitt kritisert og debattert i ettertid og vil trolig ha betydning for behandlingen av Ytringsfrihetskommisjonens rapport.

Høyesteretts avgjørelse er tilgjengelig her.

Den 15. september 2022 la EU-kommisjonen frem forslag til Cyber Resilience Act, en ny felleseuropeisk standard for cybersikkerhet. Reguleringen oppstiller et rammeverk for cyberrobusthet med grunnleggende krav til cybersikkerhet for produkter med digitale elementer, og oppstiller forpliktelser for produsenter, importører og andre distributører.

Reguleringen utfyller de nye kravene til cybersikkerhet i radioutstyrsdirektivet, og skal dekke digitale produkter, både trådløse og kablet, og programvare. Ved siden av kravene til cybersikkerhet, vil reguleringen oppstille øvrige forpliktelser for de nevnte aktørene, samt innføre bestemmelser om samsvarsvurdering, varsling av samsvarsvurderingsorganer og markedsovervåking.

Kommisjonen har i høringsnotatet vist til at reguleringen forventes å ha positive økonomiske konsekvenser, fordi reguleringen vil kunne bidra til økonomisk vekst og redusert tap av inntekter på grunn av cyberangrep og reduserte utgifter for å forhindre angrep.

Forslaget til Cyber Recilience Act kan finnes her, og er omtalt av Europalov her.

Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har lansert to nye standardavtaler: Statens Standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag (SSA-F) og Avtale om innovasjonspartnerskap.

SSA-F brukes ved forsknings- og utredningsoppdrag, og skal i henhold til direktoratet fremme akademisk frihet, uavhengig forskning og publisering av resultater og sørger for at forskerne følger forskningsetiske retningslinjer. Avtale om innovasjonspartnerskap har den samme strukturen som de øvrige SSA-ene og består dermed av en generell avtaletekst med bilag. Avtalen passer for innovasjonspartnerskap som omfatter utvikling og eventuelt kjøp av løsning.

For mer informasjon om avtalene, se DFØ sine nettsider.

EU-kommisjonens fremmet 23. september 2021 forslag om USB-C som universalstandard for ladere til mobiltelefoner, nettbrett, høretelefoner og annen elektronikk. Dette innebærer endringer i Radioutstyrsdirektivet, og er en del av EUs innsats for å redusere e-avfall og oppfordre forbrukerne til å ta mer miljøvennlige valg.

Forslaget er nå godkjent av Europaparlamentet. Dette innebærer at det innen utgangen av 2024 vil gjelde et krav om bruk av USB-C for nytt elektronisk utstyr i EU. Fra våren 2026 vil kravet også gjelde ladere til bærbare PC-er. Rådet må imidlertid formelt godkjenne lovforslaget før det formelt inntas i EU-tidene.

Informasjon om dette er tilgjengelig her.

Den 31. august 2022 la EU-kommisjonen frem forslag til forordning om fastsettelse av krav til miljøvennlig utforming av mobiltelefoner, trådløse telefoner og nettbrett i henhold til Økodesigndirektivet fra 2009.

Forslaget er en del av EUs Green Deal – en strategi for grønn vekst som skal sikre et mer bærekraftig og konkurransedyktig Europa. Den kraftige økningen i etterspørselen etter smarttelefoner og nettbrett, kombinert med den økende funksjonaliteten, har resultert i en økt etterspørsel etter både energi og materialer, noe som medfører økt miljøpåvirkning. Enhetene blir oftere erstattet og mange enheter blir hverken gjenbrukt eller resirkulert.

Forslaget er ment å øke ressurseffektiviteten og inkluderer blant annet økt fokus på gjenbruk og resirkulering. For å nå dette formålet oppstilles det krav til økodesign for mobiltelefoner og nettbrett, herunder krav til beskyttelse mot støv og vann, bedre batterilevetid og mulighet for å demontere og reparere tekniske enheter. Kommisjonen er forventet å vedta forslaget i løpet av fjerde kvartal i 2022.

Forslaget er omtalt her.

Den 5. september 2022 kom den siste av EU-parlamentets komiteer med sine kommentarer til EU-kommisjonens forslag til Artificial Intelligence Act (AI Act). Rettsakten fastsetter nærmere regler ved bruk av kunstig intelligens. Forslaget bygger på en risikobasert tilnærming med inndeling av kunstig intelligente systemer i risikokategorier: (i) uakseptabel risiko, (ii) høyrisiko, (iii) begrenset risiko, og (iv) minimal risiko. Jo høyere risiko bruken av kunstig intelligens utgjør, desto strengere bestemmelser gjelder. Det foreslåtte regelverket innebærer også en sanksjonsordning, hvor de mest alvorlige bruddene kan gi gebyrer på inntil € 30 000 000.

Forslaget er ikke merket som EØS-relevant, men regjeringen har uttalt at dette ikke er bevisst fra EU-kommisjonen, men snarere en uteglemmelse.

Forslaget er omtalt her.

Den 28. september 2022 vedtok EU-kommisjonen to forslag som moderniserer dagens regler om produktansvar og produktskader. EU-kommisjonen foreslår for det første modernisering av reglene i produktansvarsdirektivet. Kommisjonen har for det andre foreslått en harmonisering av de nasjonale reglene om kunstig intelligens som gjør det enklere å få erstatning for AI-relaterte skader, og har som formål å fastsette regler for adgangen til opplysninger og senke beviskravet i forbindelse med skader forårsaket av AI-systemer. Direktivet skal supplere Artificial Intelligence Act som vi har omtalt over. Forslaget er sendt til Europaparlamentet og Rådet for behandling. Det er usikkert når en beslutning kan forventes.

Forslaget er nærmere omtalt her.

Den 3. juni 2022 ble Data Governance Act (Datastyringsforordningen) publisert i EU-tidende. Regelverket skal gjøre det lettere å utveksle ikke-personlige data, samtidig som det skal tilbys en europeisk datahåndteringsmodell. Formålet med forordningen er å øke tilgjengeligheten av data, øke tilliten til dataformidlere og styrke datadelingsmekanismene.

Regelverket er forventet å tre i kraft i EU 24. september 2023. Datastyringsforordningen er vurdert som EØS-relevant og skal derfor tas inn i EØS-avtalen og deretter gjennomføres i norsk rett.

Forordningen er tilgjengelig her.

Den 14. juli 2022 la EU-kommisjonen frem et forslag til en ny forordning som reviderer Alternative Fuels Infrastructure Regulation. Forslaget er en del av EUs “Fit for 55” – en lovgivningspakke med formål å redusere klimagassutslipp med 55% innen 2030.

Forordningen foreslår blant annet krav om maksimum avstand mellom ladestasjoner og fyllestasjoner for hydrogen, samt krav til betalingsløsninger og lett tilgjengelig prisinformasjon. Forordningen innebærer blant annet at ladeoperatørene skal åpne for e-roaming, altså én applikasjon for betaling på alle ladestasjoner i Europa.

EUs Transportkomite vedtok forslaget i starten av august. Det er forventet at Europaparlamentet og Rådet vil treffe vedtak mot slutten av oktober. AFI-direktivet er allerede gjennomført i norsk rett. Forslaget til ny forordning vil erstatte dette direktivet. Rettsakten er derfor vurdert som EØS-relevant. Det er ikke klart når en eventuell forordning vil tre i kraft i Norge. NAF har imidlertid uttalt at regjeringen må fastsette krav om enklere betaling når de legger frem sin ladestrategi senere i år.

Forslaget er tilgjengelig her.