Lagmannsretten konkluderte med at entreprenøren kan ha krav på fristforlengelse, men ikke vederlagsjustering for økte kostnader, som følge av myndighetstiltak gitt i forbindelse med pandemien (LB-2022-39472).

Sakens bakgrunn

Indre Østfold kommune inngikk i 2019 en entreprisekontrakt basert på NS 8407 med Boger Bygg AS som totalentreprenør om oppføring av bygg med tilrettelagte boliger. Ferdigstillelsesfristen var 20. august 2020.

Da Covid-19 inntraff Norge for fullt den 12. mars 2020, ble det klart at totalentreprenøren ikke ville klare å ferdigstille arbeidene innen ferdigstillelsesfristen. Totalentreprenøren sendte byggherren krav om fristforlengelse og vederlagsjustering for tidsrelaterte merkostnader (forsering, rigg og drift) samt utgifter til smittevern.

Lagmannsrettens vurdering

Det mest interessante i dommen er lagmannsrettens uttalelser om forholdet mellom standardkontraktenes regulering av force majeure (NS 8407 punkt 33.3) og byggherrens generelle risiko for endringer lover og forskrifter, eller enkeltvedtak, som innebærer at de avtalte krav til prosessen må endres (NS 8407 punkt 15.2). Dersom myndighetstiltakene regnes som en byggherrerisiko etter punkt 15.2, vil entreprenøren ha krav på både vederlagsjustering og fristforlengelse. Dersom tiltakene (utelukkende) faller inn under force majeure-bestemmelsen i punkt 33.3 vil entreprenøren kun ha krav på fristforlengelse.

Lagmannsretten konkluderte med at punkt 33.3 uttømmende regulerer entreprenørens krav på fristforlengelse på grunn av force majeure-begivenheter, også der force majeure-begivenheten avstedkommer myndighetskrav i form av forandringer i lover, forskrifter mv.

Lagmannsretten viste videre til at ordlyden i punkt 33.3 femte ledd avskjærer vederlagsjustering “som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelsen“. Entreprenøren kunne derfor heller ikke kreve dekning av tidsrelaterte kostander som skyldes myndighetspålegg gitt på grunn av pandemien. Lagmannsretten uttalte i denne forbindelse at dersom mangel på arbeidskraft skyldes f. eks. krig, streik, lockout kan det ikke være avgjørende om det offentlige har kommet med myndighetstiltak eller ikke, og at det samme måtte gjelde ved pandemier.

Lagmannsretten tok ikke stilling til om andre og ikke-tidsrelaterte merkostnader som følge av pandemi-relaterte myndighetspålegg kunne kreves dekket under punkt 15.2. Spørsmålet kom ikke på spissen i denne saken ettersom de kostnadene som var krevet dekket (økt renholdshyppighet, hånddesinfeksjon mv.) var et resultat av myndighetsanbefalinger og ikke myndighetspålegg.

Kommentar

Dette er den første saken i kjølvannet av Covid-19-pandemien om forholdet mellom entreprisestandardenes bestemmelser om force majeure og byggherres risiko for myndighetspålegg.

Dommen er prinsipiell ved at lagmannsretten uttaler at totalentreprenøren ikke kan kreve tidsrelaterte merkostnader som følge av myndighetspålegg, dersom myndighetspålegget er forårsaket av en force majeure-begivenhet.

Etter vårt syn kan det være grunn til å utfordre lagmannsrettens konklusjon. Det er vanskelig å se begrunnelsen for hvorfor ikke også force majeure-relaterte myndighetspålegg skal omfattes av særreguleringen i punkt 15.2 som generelt plasserer risikoen for endringer i lov, forskrift eller enkeltvedtak hos byggherren.

Dommen er ikke rettskraftig.

Nyhetsbrev og invitasjoner