1. Entreprenørens erstatningsansvar utenfor kontrakt – Bori IV

(HR-2021-2201)

Høyesterett avsa i høst nok en dom om erstatningskrav for tredjemenn for brudd på offentligrettslige plikter etter plan- og bygningsloven kapittel 23, som blir den fjerde av sitt slag i det man kan kalle “Bori-føljetongen”.

De foregående Bori-dommene er kommentert av Wiersholm her. Den nyeste dommen fra Høyesterett er ikke av særlig prinsipiell karakter, men gir noe mer veiledning for når et erstatningsansvar for brudd på offentligrettslige plikter, som altså er utenfor kontrakt, er aktuelt. Høyesterett bekrefter at normen for et slikt ansvar er ment å være streng. I denne saken ble det avgjørende for spørsmålet om erstatning kunne ilegges entreprenøren, som Høyesterett mente hadde sviktet i en eller flere av rollene selskapet hadde etter plan- og bygningsloven, at tapet var svært begrenset (0,3 prosent av de totale byggekostnadene). Høyesterett anså heller ikke skadeomfanget som “massivt”, slik som i noen av de tidligere Bori-dommene.

Siden Høyesterett kom til at det ikke var grunnlag for erstatningsansvar i saken, tok ikke Høyesterett stilling til hvilken betydning det hadde for kravet utenfor kontrakt, at reklamasjonsfristene i kontrakten ikke var overholdt. Det gjenstår derfor fremdeles uavklarte spørsmål om forholdet mellom erstatningsansvar i og utenfor kontrakt, som kanskje blir gjenstand for behandling i Høyesterett i fremtiden.

Dommen er nærmere kommentert i Wiersholms nyhetsbrev 19. november 2021.

2. Om brudd på byggherreforskriften kan gi grunnlag for revisjon av kontraktens dagmulktsbelagte frister

(LG-2020-59378)

Gulating lagmannsrett avsa dom 1. juli 2021 som gjaldt spørsmål om brudd på byggherreforskriften medfører tilsidesettelse av dagmulktsbelagte frister.

Statens vegvesen fremsatte krav om dagmulkt mot Veidekke for oversittelse av fire delfrister knyttet til tunneldriving i entreprisekontrakt etter NS 8406. Hver av de fire delfristene var belagt med dagmulkt på kr 400 000 per hverdag, og samlet utgjorde dagmulktskravet ca. kr 230 millioner. Veidekke bestred dagmulktskravet og viste til at Statens vegvesen hadde avsatt for korte delfrister i henhold til byggherreforskriften og anførte at en “ulovlig fastsatt frist” ikke kunne danne grunnlag for dagmulkt.

Det oppstod dermed to spørsmål for lagmannsretten: (i) Om Statens vegvesen hadde brutt byggherreforskriften og (ii) om dette i så fall kunne gi grunnlag for tilsidesettelse eller revisjon av de dagmulktsbelagte fristene.

Lagmannsretten kom til at Statens vegvesen hadde brutt byggherreforskriften ved å ikke avsette “tilstrekkelig tid” til prosjektering og utførelse av arbeidsoppgavene for å ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø. Statens vegvesen hadde ved beregningen av byggetiden lagt til grunn 47,5 arbeidsuker i året, mens praksis i bransjen var 45 arbeidsuker i året.

Lagmannsretten kom likevel til at bruddet ikke medførte at entreprenøren ble fritatt for dagmulkt. Lagmannsretten uttalte i denne forbindelse at det klare utgangspunktet er at entreprenøren skal utføre kontraktsarbeidet “til de avtalte frister”, jf. NS 8406 punkt 17. Retten påpekte at dette utgangspunktet måtte anses forsterket av at Veidekke var klar over at fristene var korte allerede før inngivelsen av tilbudet.

Lagmannsretten vurderte deretter om blant annet henholdsvis NS 8406 punkt 13.1, NL 5-2-1, EØS-retten, avtaleloven § 36 og læren om bristende forutsetninger kunne innebære at brudd på byggherreforskriften kunne gi grunnlag for tilsidesettelse eller revisjon av de dagmulktbelagte tidsfristene i kontrakten. Lagmannsretten konkluderte her med at brudd på offentligrettslige tilsynsregler ikke kunne tillegges privatrettslig virkning. Det ble blant annet lagt vekt på at lovgiver har bestemt at brudd på byggherreforskriften skal ha offentligrettslige virkninger, og at det i tilbudsgrunnlaget var opplyst om at kontrakten inneholdt korte delfrister.

Lagmannsretten kom derfor til at Statens vegvesen kunne kreve dagmulkt for oversittelsen av de fire delfristene. Veidekke har anket avgjørelsen, og Høyesteretts ankeutvalg tillot anken fremmet ved kjennelse den 17. desember 2021. Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg (EBA), Fellesforbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund har erklært partshjelp til støtte for Veidekke. Saken er ikke berammet.

3. Spørsmål om anvendelse av varslingsfrister for krav på rigg- og driftskompensasjon i tilfeller hvor partene har avtalt en standardisert formel for riggjustering i forlenget byggetid

(LG-2021-17791)

Gulating lagmannsretten avsa dom 26. oktober 2021 om krav om vederlagsjustering for rigg og drift som følge av forlenget byggetid.

Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør under en kontrakt basert på NS 8405 om utførelse av innvendige bygningsmessige arbeider mellom J H Nævdal Bygg (“Nævdal”) og Helse Bergen HF. Etter oppstart av prosjektet oppstod en rekke forsinkelser, som partene var enige om at Helse Bergen som byggherre hadde risikoen for.

Spørsmålet i saken gjaldt Nævdals krav om vederlagsjustering for økte rigg- og driftskostnader som følge av forlenget byggetid. Kravet var avvist av Helse Bergen med henvisning til at varslingsreglene for fristforlengelse og vederlagsjustering i NS 8405 ikke var fulgt. Det var uomtvistet at Nævdal ikke hadde sendt noe spesifikt varsel om hverken fristforlengelse eller krav på vederlagsjustering for rigg og drift. De sentrale spørsmålene for lagmannsretten var imidlertid om Helse Bergen hadde gitt Nævdal rimelig grunn til å tro at fristforlengelse var innvilget og om det gjaldt et særskilt krav til varsling av vederlagsjustering for rigg og drift når kontrakten inneholdt en standardisert riggjusteringsformel.

Lagmannsretten kom etter en konkret vurdering til at Helse Bergen hadde innvilget Nævdal fristforlengelse. Lagmannsretten la her blant annet vekt på at Helse Bergen hadde misligholdt sin plikt til å utarbeide omforent, omforent og signert fremdriftsplan og at Helse Bergen hadde kommunisert muntlig at dagmulkt ikke ville bli avkrevd. Disse forholdene ga etter rettens syn Nævdal rimelig grunn til å tro at fristforlengelse var innvilget. Videre vektla lagmannsretten at det måtte ha vært synbart for Helse Bergen at Nævdal leverte rigg- og driftsytelser i forlenget byggetid, og at lojalitetshensyn tilsa at Helse Bergen hadde særlig foranledning til å varsle Nævdal dersom fristforlengelse ikke var innvilget.

Kontrakten inneholdt en bestemmelsen om justering av rigg- og driftskostnader som innebar at rigg- og driftskompensasjonen automatisk skulle justeres dersom “entreprenøren [har] krav på fristforlengelse“. Ved vurderingen av om Nævdals manglende varsel om vederlagsjustering etter (blant annet) NS 8405 punkt 25.3 annet ledd bokstav a) kunne lede til at Nævdals krav på justering etter riggformelen var tapt, uttalte lagmannsretten at det “[..] normalt ikke vil være krav til særskilt varsel dersom det er avtalt automatisk regulering av rigg- og driftskompensasjonen“. Lagmannsretten konkluderte derfor med at Nævdals krav etter riggformelen ikke krevde særskilt varsel om vederlagsjustering etter NS 8405, og at Nævdals krav derfor var i behold.

4. Rådgiveransvar for mangelfull prosjektering

(LB-2020-19894)

I en sak for Borgarting lagmannsrett fremmet byggherren erstatningskrav mot prosjekterende for fagområdet konstruksjonssikkerhet (RIB) på bakgrunn av anførsler om mangelfull rådgivning. Den prosjekterende hadde ikke prosjektert forsterkning av bærekonstruksjonen i byggets etasjeskille, og ble søkt holdt ansvarlig for kostnader forbundet med forsterking etter at byggherren mottok reklamasjoner på svikt i gulvet fra boligkjøperne.

Det sentrale spørsmålet var om prosjektering av konstruksjonssikkerheten i etasjeskillet var en del av partenes avtale, som hadde blitt inngått muntlig. Videre reiste saken spørsmål om TEK 10 § 10-2 kom til anvendelse for etasjeskillet på bakgrunn av de konkrete tiltakene som var iverksatt i prosjektet, om manglende prosjektering kunne anses som uaktsomt, om byggherren hadde medvirket til tapet og om byggherren hadde reklamert rettidig.

Etter en konkret vurdering av en rekke tolkningsmomenter kom lagmannsretten til at prosjekterende gjennom den muntlige avtalen hadde påtatt seg et generelt ansvar for ivaretakelse av konstruksjonssikkerheten i bygget. Lagmannsretten la blant annet vekt på at “bakgrunnen for oppdraget var at arbeidene i Drammensveien 41 krevde prosjektering av konstruksjonssikkerhet i tiltaksklasse 2, og at [byggherren] ikke selv hadde denne kompetansen“. I tillegg la lagmannsretten vekt på at byggherren ikke oppfattet avtalen som begrenset og at den prosjekterende som spesialist var nærmest til å bære risikoen for uklarheter vedrørende oppdragets omfang. Lagmannsretten la dessuten vesentlig vekt på at den prosjekterende hadde erklært ansvarsrett uten begrensninger overfor kommunen, og viste til at det måtte relativt klare holdepunkter til dersom partene hadde avtalt et avvikende ansvar seg imellom.

Deretter kom lagmannsretten etter en konkret vurdering til at de konkrete tiltakene som ble iverksatt innebar at kravene i TEK 10 § 10-2 kom til anvendelse for etasjeskillet, og at dette dermed skulle vært vurdert av den prosjekterende. Lagmannsretten mente at ingeniøren hadde opptrådt uaktsomt, og la vekt på at den prosjekterende ikke overholdt gjeldende krav til kvalitetssikring av oppdraget iht. SAK 10 § 10-1 og NS 8402 pkt. 6.3. Den prosjekterendes anførsler om at en tidligere godkjennelse fra 1985 innebar at det ikke var nødvendig å undersøke etasjeskillene førte ikke frem, og lagmannsretten uttalte blant annet at “uten nærmere faktiske undersøkelser er det ikke forsvarlig av en [rådgiver] bare å lene seg på at tilsvarende krav har fulgt av tidligere godkjent bruk. [Rådgiveren] undersøkte ikke en gang om etasjeskillene hadde blitt vurdert ved godkjennelsen i 1985″.

Lagmannsretten fant ikke grunn til å redusere den prosjekterendes erstatningsansvar som følge av byggherrens forhold eller medvirkning og viste til at byggherrens erfaring ikke var relevant: “Et vesentlig poeng med å engasjere WSP var at det ikke skulle være nødvendig for Bonum selv å foreta slike undersøkelser. Det kan ikke forventes at en byggherre skal ettergå prosjekteringen til en RIB, eller overprøve at det ikke blir foretatt nærmere prosjektering“.

På bakgrunn av dette kom lagmannsretten til at den rådgivende ingeniøren var erstatningsansvarlig for den mangelfulle rådgivningen.

5. Adgangen til å kreve vederlagsjustering som følge av endringer i flypassasjeravgift

(LG-2021-57871)

Gulating lagmannsrett avsa dom 17. september 2021 om at entreprenøren ikke kunne kreve vederlagsjustering for innført flypassasjeravgift, jf. NS 8406 punkt 23.1. Bestemmelsen, som også finnes i de andre NS-entreprisestandardene, angir at vederlaget kan justeres ved endringer av “offentlige gebyrer og avgifter” og “som entreprenøren etter kontrakten skal betale”.

Det var klart at flypassasjeravgiften falt innunder uttrykket “offentlige gebyrer og avgifter”. Spørsmålet var om det såkalte tilknytningsvilkåret var oppfylt, dvs. om avgiften var noe “som entreprenøren etter kontrakten skal betale”.

Tilknytningsvilkåret innebærer ifølge lagmannsretten at det må skilles mellom kostnader som har en direkte tilknytning til kontraktarbeidet og gebyrer som påløper som ledd i entreprenørens alminnelige virksomhet. Det er kun førstnevnte som oppfyller tilknytningsvilkåret.

Avgiften kom etter lagmannsrettens syn i samme kategori som toll og importavgifter, bompengesatser, veiavgifter, el-avgifter, mv. Dette var kostnader som påløper som ledd i den alminnelige virksomheten. Entreprenørens krav førte derfor ikke frem.

Nyhetsbrev og invitasjoner